1 årsdag

I dag feirer jeg min første gjenfødelsesdag. Det er nå 1 år siden jeg fikk min frihet tilbake, ble koblet fra cellegiftstativet og tok mine første steg ut av isolasjonsrommet på Radiumhospitalet i Oslo.

Min nye beinmarg og dermed immunforsvaret, var sterkt nok til at jeg endelig kunne våge meg ut i verden igjen. Jeg kunne starte livet, som hadde blitt satt på pause i februar 2013.


Utsikten fra sykesenga, 3. oktober 2013. 



9 lange måneder var endelig over! 9 måneder med kraftig cellegift, operasjoner og amputasjon, frustrasjon og sinne, venting og lengsel..

Noen dager etter at jeg slapp ut av isolasjon fikk jeg lov å reise hjem til nord igjen. Plukket med meg lille valpen Theo på veien hjem og var klar for å starte livet etter kreftbehandlingen.

Til tider var det svært skummelt å være på egenhånd igjen. Etter 9 måneder med sykehuset som mitt andre hjem, ble jeg vant til tryggheten der. Hvem skulle nå gi meg antibiotika, blod eller blodplater om jeg ble dårlig?! Men med en liten valp i huset, fikk jeg fokuset raskt over på andre ting.

Alt dette føles som en livstid siden. Det føles som om det er en annen person som forteller meg en røverhistorie om en treningsfreak som fikk kreft og måtte amputere.





Jeg tenker ofte tilbake på alt jeg måtte gjennomgå fysisk og psykisk. Og jeg sitter igjen med en enorm følelse at takknemlighet. Jeg tenker ikke lengre på hva om jeg ikke hadde blitt syk? At jeg da hadde vært der og der og gjort det og det i livet akkurat nå. Om jeg ikke hadde fått behandlingen ville jeg nemlig ikke vært i live i det hele tatt. Jeg ville ikke fått nyte det livet har å by på. Jeg ville ikke fått oppleve en ny sommer og en ny vinter..

Det er selvfølgelig også dager jeg tar for gitt at jeg er frisk. Jeg klager over småtteri og surmuler. Men det går ikke mange sekundene før jeg tar meg selv i nakken og tenker tilbake..

I januar i år brukte jeg fortsatt medisiner, satt sprøyter i låret hver dag og slet med nervefeil og leddslitasje. Jeg klarte ikke gå i trapper hjemme pga. smerter i leddene, ble slått ut av migrene flere ganger i uka og måtte sove 2/3 av døgnet. Hår hadde jeg heller ikke i januar. Det begynte først å vokse i februar, 5 måneder etter avsluttet behandling.

Nå trener jeg både styrke og kondisjon. Jeg jobber ca. 20 % som personlig trener og driver mye rehabilitering ved siden av. Det er først når jeg tenker tilbake, at jeg innser hvor langt jeg har kommet.




Ofte opplever jeg at folk blir store i øynene når jeg nevner i en bisetning at jeg hadde kreft i fjor. Etter at jeg sluttet med parykk, fikk jeg også spørsmål om jeg hadde klippet meg. Og andre tror ikke på meg når jeg sier jeg er amputert og stamcelletransplantert, før jeg eventuelt viser arr.

Jeg må ærlig innrømme at alle disse reaksjonene alltid får meg til å smile!


 

Det er svært lenge siden sist blogginnlegg og jeg har fått mange spørsmål og hvordan jeg har det. I sommerferien har jeg tatt meg helt fri fra alle forpliktelser, så da ble det lite blogging. Det ble heller småturer i skog og mark, en liten tur til Stavern på aktivitetsuke med andre beinkreftpasienter og familiebesøk i nord. Her er litt bilder fra sommeren:






 

Formen har vært helt fin, bortsett fra en liten runde med matforgiftning og en liten forkjølelse akkurat nå. Men det betyr vel bare at immunforsvaret funker relativt bra.

Hver 3. måned har jeg hatt fine kontroller på sykehuset i Tromsø, men har fortsatt litt høye leververdier. En stund fryktet jeg også tilbakefall grunnet store smerter i venstre håndledd, lik de jeg hadde i skulderen. Det viste seg heldigvis kun å være en kraftig senebetennelse og en liten cyste. Akkurat nå venter jeg på operasjonsdato for å få ordnet opp i denne betennelsen.

Ellers så nyter jeg dagene her Tromsø med lille Theo, med strikking og mange andre småprosjekter. Kalenderen blir raskt fylt opp, så dagene flyr.

Inntil neste innlegg; Ha en fantastisk høst!!



3 kommentarer

renate kakemonster

03.10.2014 kl.12:31

Savner dæ!

Marit B.

03.10.2014 kl.18:08

Så deilig med livstegn fra dæ, du e så sterk! <3

hanne

03.01.2015 kl.22:54

Satt plutselig her og tenkte på deg. Var et veldig flott innlegg. Jeg håper du har hatt en fin julefeiring. Ønsker deg et godt nyttår :)

Skriv en ny kommentar

Margrethe Myhre

Margrethe Myhre

29, Lenvik

Personlig Trener fra Nord-Norge. Fikk livet snudd på hode 19.2.2013, da jeg fikk diagnosen beinkreft i høyre skulderblad. Etter lang og tung behandling, vant jeg kampen den 3.10.2013, med et skulderblad mindre. Nå starter veien tilbake til hverdagen!

Kategorier

Arkiv

hits