Din historie

Siden jeg kom hjem for over en måned siden, har blodverdiene mine sunket gradvis.. Ikke vet jeg hvorfor, bare at det er vanlig at verdiene kan svinge litt etter at jeg fikk stamcelleoverføring for snart to måneder siden.. Jeg har nå svært lavt immunforsvar, akkurat godt nok til å ikke måtte sjekke inn på isolat igjen! Blodplatene er også svært lave slik at sår og blåmerker bruker lang tid på å hele..

Det er fem uker siden jeg fjernet vap'en, eller min utlagte blodåre som jeg likte å kalle den. Igjennom den fikk jeg cellegift, blod, blodplater, stamcellene og det ble også tatt blodprøver av den. Dermed slapp jeg å bli stukket i en arm flere ganger for dagen.


 

Nå sitter jeg igjen med fem nye arr på kroppen. Et stort som et, som svinger seg over det som er igjen av høyre skulder og ned på ryggen. Tre på venstre siden av brystet etter den siste vap'en, og et under venstre arm etter den første vap'en. I begynnelsen hatet jeg arrene.. Nå ser jeg på de som en fortelling og livserfaringer. De minner om hva jeg har vært igjennom, som om det skulle være fare for at jeg noen sinne kom til å glemme det!  


 

Dette året ble altså et kapittel av min historie. Uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne viske den bort, er den den. For evig og alltid, en del av meg. 

Alle har en historie å fortelle. Noen bærer den synlig på kroppen, noen bærer den med seg i tankene og noen begge deler. Personen ved siden av deg på flyet eller i bussen  kan ha opplevd noe du aldri kunne ha forestilt deg. Den gamle mannen som lager kø i butikken kan ha mistet familie og alt han eide i en brann. Den unge, moteriktige jenta i klesbutikken kan slite med alvorlig depressjon og spiseforstyrrelse.  

Mange dømmer folk ut i fra hvordan de ser ut, kler seg eller hva de sier. Hvorfor ikke starte med å tenke at alle har sin historie, for å så evt. bli bedre kjent med vedkommende? Jeg har selv møtt mange i løpet av dette året, som først kunne fremstå som stille og tilbaketrukne. Men etter et "Hei" og litt småprat blomstret de og la ut om reiser til fjerne østen for å finne seg selv, flerårige kreftkamper eller de siste ukene av livet. 

En liten tankevekker bare..

 

Og tross alle arr, synlige og usynlige, så fortsetter vi å smile, leve og lage nye minner og historier.  

6 kommentarer

Liselotte

14.11.2013 kl.19:25

Du sterke flotte Margrethe <3

Æ savna dæ nu på Stamina, og jentekveldan vårres når vi styrte skuta på mørkved !

håpa ikke det blir så alt før lenge til æ ser dæ igjen !

Stoooor klem <3

Sandra - There is hope!

14.11.2013 kl.19:33

Dette var veldig bra skrevet! Liker at du tenker sånn på arrene. Arr viser bare hva man har overlevd! Noen ganger kan det være bedre å ha synlige arr enn usynlige også. Håper du blir frisk!

Gøril

14.11.2013 kl.23:05

Hei Margrethe.

Har følgt dæ ei stund no, å syns at hvert eneste innlægg fra dæ e en tankevækker. Du skriv så godt, så ærlig, at det e umulig å ikke bli berørt. Æ ønske dæ ailt godt, håpe du snart e i full vigør igjæn.

Kari

16.11.2013 kl.21:16

Så flott at du aksepterer de arr du har. Noen har arr som er synlige og noen har usynlige arr. Noen har begge deler. Viktig å akseptere den en er blitt. Heier fremdeles på ukjente deg jeg.

Marianne Bergan

29.11.2013 kl.21:21

Det er bare å bite tenna sammen og komme seg gjennom siste innspurt av denne lange behandlingen du har måttet gjennomføre. Vi får heie på hverandre Margrethe. Selv om jeg ikke har møtt deg, føler jeg nesten jeg kjenner deg litt likevel. Dine ord har inspirert meg, og jeg håper at jeg også kan inspirere andre:) våre arr vil være en påminnelse om den harde kampen vi har vært igjennom, og som vi har seiret over!!! Du er sterk:)

Nina

29.11.2013 kl.21:42

Hei Margrethe! Jeg er inne og kikker på bloggen hver dag. Håper du har det bra....? Det har vært en tøff kamp frem til nå...Det kan man forstå ut i fra dine bevegede fortellinger fra dagene som kreftsyk. Ønsker deg alt godt og god bedring!

Skriv en ny kommentar

Margrethe Myhre

Margrethe Myhre

28, Lenvik

Treningsglad jente fra Nord-Norge som skulle stille i Fitness. Fikk livet snudd på hode 19.2.2013, da jeg fikk diagnosen beinkreft i høyre skulderblad. Etter lang og tung behandling, vant jeg kampen den 3.10.2013, med et skulderblad mindre. Nå starter veien tilbake til hverdagen!

Kategorier

Arkiv

hits