Wake me up..

..when september ends. Denne måneden kan bli svært tøff. Høydosen er 9 dager unna, med en påfølgende isolasjonsperiode. Det er isolasjonsperioden som kan bli tøff. Skulle ønske jeg bare kunne sove hele denne måneden, og våkne opp når stormen er over..

 Igjennom 3-4 møter med leger om denne perioden har jeg gang på gang fått høre om utallige grusomme bivirkninger av høydosen.. Åpne sår fra ende til annen, sepsis, intravenøs mat etc, i ca to uker. Men alt er selvfølgelig svært individuelt trøster legene med, før de til slutt slenger ut ; "..også kan du dø!"

 

..man kan dø av mye trøster jeg meg selv med. Vi lever på lånt tid! Det er ingen som lever evig! Vi kan ikke forutsi bilulykker, eller hjerteinfarkt..

Livet og døden. Førstnevnte det vi har nå, det noen sløser bort og det noen gjør mest mulig ut av. Sistnevte vil vi helst ikke vil snakke om. Det kan være både skummelt, trist og utenkelig. Vi skal alle sovne for godt en dag. De fleste vet ikke når, men noen vet det.. Hva om du fikk beskjed om at du hadde kun en måned igjen å leve? Hva ville du gjort? Hvem ville du tilbringe tiden din med? Hva gjør deg lykkelig i livet ditt? Hva roer deg ned? 

Det er blitt gjort undersøkelser, hvor døende er blitt spurt om hva de angret på i livet sitt. De fleste angret på at de jobbet for mye og var for lite med familien. Jaget etter prestisje, innkomst og annerkjennelse, hadde overskygget det som virkelig gjorde de lykkelige. Familien, barna, friluftslivaktiviteter og lignende. 

Jeg sier ikke at vi alle skal si opp jobben og flytte inn i et telt på fjellet. Men at man burde tenke over hva man ikke kan leve uten. Hva man vil ha mer av i livet, for å så gjøre noe med det! Vi lever her og nå. Hvem vet hva morgendagen vil bringe...

Akkurat nå er jeg hjemme i mitt barndomshjem, og nyter livet. Sola skinner, og jeg føler meg helt frisk! Energien er på topp, tross kroppen er svakere enn før. Matlysta er også på topp, og nattesøvnen er endelig tilbake! Inntil en måned siden sov jeg kun to-tre timer sammenhengende, nå hele natta! 

Hjemme ventet det to store pakker på meg. Rene juleaften! Den ene en stor og overfylt Goodiebag fra mine kjære Stamina Hot kollegaer i Bodø!! Tårene trillet, savne er stort!! Den andre vakre klesplagg fra gode venninner i Tromsø! Jeg er heldig!!

Jeg har ingenting å klage over! Jeg har vært kreftsyk, måtte operere vekk muskler og skulderblad, ha 9 nedbrytende cellegiftkurer, 8 isolatperioder med antibiotika og smertestillende.. Men jeg lever! Jeg føler meg frisk! Jeg kan dra på fisketur med pappa, jeg kan kjøre langtur i solskinnet, jeg kan trene.. Ja lista er lang! Og det tross en alvorlig sykdom. Jeg er lykkelig!! 

 

2 kommentarer

Kari

02.09.2013 kl.19:09

Så flott med fokus på det positive.Heier på deg! Det vil gå bra til slutt.

Madeleine

04.09.2013 kl.00:15

Det va så godt å kunne gi dæ en stor klæm,endelig:)

Du e så flott!

Skriv en ny kommentar

Margrethe Myhre

Margrethe Myhre

28, Lenvik

Treningsglad jente fra Nord-Norge. Fikk livet snudd på hode 19.2.2013, da jeg fikk diagnosen beinkreft i høyre skulderblad. Etter lang og tung behandling, vant jeg kampen den 3.10.2013, med et skulderblad mindre. Nå starter veien tilbake til hverdagen!

Kategorier

Arkiv

hits