3 uker har gått

Idag er det akkurat 3 uker siden jeg lå på operasjonsbordet å fikk sagd ut mitt elskede høyre skulderblad.. Mitt skulderblad som har gitt meg mange gleder og stor mestringfølelse innen trening og idrett. Nå er det borte for alltid.. Jeg prøver å ikke tenke for mye på alt jeg ikke kan gjøre lengre, det blir for sårt.. Prøver heller å fokusere på at prognosene mine er svær gode og at snart er jeg helt frisk. Men tankene hjemsøker meg stadig.. Sinnet og frustrasjonen er stor! Hvorfor måtte akkurat JEG miste så mye funksjon?? Kunne heller ikje Olga på 60år miste skulderbladet?? Hun som ikke brukte det uansett??

Funksjonen akkurat nå er minimal.. kan bruke fingrene litt, men de er svake. Kan rotere underarmen og så vidt løfte underarm langs magen.. og that's it! Kan ikke løfte armen eller rotere armen på noen måte. Fatle må jeg gå med i minst to måneder slik at armen får mulighet til å bli litt mer stabil.. Scapula, teres minor, subscapularis, infraspinatus og leddkapselen ble fjernet.. i tillegg er supraspinatus lam ettersom nerven ble kuttet. Men all heder og ære til kirurgene som klarte å lappe meg så fint sammen og ga meg acromion slik at jeg fikk et tilnærmet normalt utseende! Ja jeg er jente, og det betyr mye for meg å ikke være veldig skjev og ha et søkk i ryggen!

I skrivende stund er formen helt forferdelig! Skal ikke legge skjul på at livet er forjævlig akkurat nå! Hadde min første kur etter operasjonen for litt over en uke siden.. og en uke etter kurstart kommer bivirkningene.. det vil si i går og idag! Munnen er full av sår som svir konstant, gjør vondt å bare drikke vann!! Energien er helt borte.. klarer kun å være våken i en time maks, før jeg må sove igjen.. da gjerne i 2-3 timer. Slik går det døgnet rundt.. eneste som får meg ut av sengen er enten en full blære, eller en tom mage..

Og nattesvetten.. har hatt feber helt siden operasjonen den 21.5.. fordi kroppen jobber på spreng med å reparere ryggen.. 3-4 ganger i løpet av natten må jeg opp, dusje (eller kattevask ettersom jeg ikke har fått dusjet på 3 uker nå), skifte på meg selv og sengen.. Tiltak!! I tillegg til alle disse bivirkningene og plagene har jeg konstante smerter fra skulderen.. smertestillende piller inntas ofte, men fjerner ikke smertene helt. Nattbordet ser ut som en narkomans stuebord på en festlig kveld.. piller, sprøyter og mer piller..

Hver kveld setter jeg sprøyter så jeg ikke skal få blodpropp.. de svir som tusen bier!! Og etterlater flotte store blåmerker! Som om skuldersmertene ikke var nok.. Jeg vil være såpass frampå å si at jeg har opplevd den verst tenkelige fysiske smerte.. På lørdagen etter operasjonen, altså 4 dager etter operasjonen, slutten smertepumpen min å fungere.. Smertepumpen gå meg smertestillende medisiner direkte ned i såret og bedøvde nerven som går ned i armen.. Kl 05 på lørdagsmorgen skulle jeg få kjenne litt på denne nerven..

Det hele begynte med at jeg var hoven og øm i høyre skulder. Det så ut som at smertestillende ikke gikk ned i såret, men heller ut i huden, så den ble skrudd av.. fra sekundet maskinen ble skrudd av begynte smertene.. først rolig opptrapping i en time, mens jeg lå å håpet på at smertene var forbigående.. men så brøyt helvette løs!! Fra 06-10 på lørdag lå jeg å vrei meg i helt utenomjordiske intense smerter!! Har aldri følt en slik enorm følelse før. Klarte verken se, høre, eller si noe annet en bannskap i 4 timer. Hver eneste muskel var i helspenn og jeg skalv og ristet hele tiden!!

"På en skala fra 1-10, hvor store smerter har du nå?" 20!!!! Det tok heldigvis ikke alt for lang tid før legene skjønte alvoret og trillet meg i hui og hast ned på postkirurgisk avdeling igjen. Der ble jeg raskt lagt i narkose!! ..etter 3-4 timer våknet jeg svært omtåket.. men smertefri!!! Avslappet og glad takket jeg de hyggelige sykepleierne som hadde hjulpet meg!! 2 dager ble jeg der før jeg var klar for å dra tilbake til rommet mitt..

Livet er forandret etter operasjonen.. etter diagnosen.. men jeg er akkurat den samme! Bare enda mer åpen og rett fra levra! Lært meg selv å kjenne enda bedre og er ikke lengre redd for å si ifra om hva jeg tenker å føler. Det er en befrielse.. jeg vet akkurat hva som gjør meg lykkelig og hva som ikke gjør det. Jeg har forstått hvor skjørt livet er og at man må sette pris på det man har her og nå! Mitt aller største ønske er å kunne inspirere andre, hjelpe andre i vanskelige livssituasjoner og glede andre.

Jeg har vært i Oslo siden 29.4 og det ser ut til at jeg blir Oslojente en god stund fremover.. for noen dager siden fikk jeg vite at jeg må ha høydose behandling.. det var ikke det jeg ønsket, men det er nok det som vil gi meg best prognose fremover i livet.. Svulten som ble tatt ut av kroppen min hadde 50/50 med overlevende og døde kreftceller.. om det hadde vært under 10% overlevende ville jeg hatt det vanlige behandlingsforløpet.. Tårene trillet og frustrasjonen var stor..

Senere samme dag kom et godt plaster på såret.. Nytt møte med kirurgen som opererte meg hvor han fortalte meg at de hadde fått ut svulsten med svært god margin. Dette betyr at jeg slipper strålebehandling!!! Ettersom jeg ikke lengre har et filter, sto jubelen i taket der og da!! Å slippe stråling betyr svært mye! Om jeg måtte ha stråling i skulder/rygg område ville det skadet lungevev og hjertevev permanent.. noe som ville gitt meg "gammelmanns-kols-kondis". Strålingen ville også skadet de resterende musklene jeg har i ryggen.. og ført til at funksjonen ville blitt mye mindre enn forventet...

Eneste fordelen med høydose.. jeg er frisk i midten av september!! Jeg vil bli steril og ikke få håret tilbake på et halvt år (pga. den sterke cellegiften), men jeg vil være frisk to måneder før forventet! 4 kurer gjennstår! For tiden er det alt jeg klamrer meg til..

Livet for tiden er altså ingen dans på roser.. men innimellom de tyngste stundene tar jeg meg tid til å kose meg. De få timene jeg er våken tilbringer jeg med gode venner som gir meg positiv og god energi, jeg spiser god mat som jeg ikke har tillatt meg selv å spise på lenge, jeg har kvalitetstid med meg selv hvor jeg sitter i sola og lar tankene strømme.. Og gleder meg over at jeg, midt oppe i behandlingsforløpet fikk til å levere bacheloroppgave på idrettsstudiet i Bodø!! May Linn, du e en sann venn!



 

14 kommentarer

Charlotte

11.06.2013 kl.21:11

Du inspirer! Og gleder!

Måten du åpner opp og inviterer oss lesere inn, er beundringsverdig.

Jeg ønsker deg alt godt.

Karianne

11.06.2013 kl.22:01

At noen mennesker er nødt til å takle så mye motgang, frustrasjon og smerte er helt forferdelig. Jeg får vondt i hele sjelen min av å se deg lide på denne måten. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at du kommer deg gjennom denne tøffe tiden med minst mulig smerte. At du kan dele dine tunge tanker, sier noe om hvor sterk dú er som person - all ære til deg! Jeg heier på deg, og gleder meg til å se deg frisk :)

Anette Pedersen

11.06.2013 kl.23:43

lille venn..

Gratulere med bacheloren <3 herregud så bra at du fikk gjort den ferdig oppi alt! håpe vi snakkes snart! klem

Liza Einset

12.06.2013 kl.08:31

Fantastisk at du klarer å fokusere på det positive oppi alt! Jeg er råimponert!! Tenker på deg og sender gode, varme tanker. Så flott at du slipper stråling:) Stå på!

Alice (Italia)

12.06.2013 kl.14:21

Du er lys, Maggen, som straaler saa fint! Og du er saa toeff. Takk for at du skriver og forteller. Det er inspirasjon for meg.

Alice

catarntsen

12.06.2013 kl.15:30

Sender deg en klem <3

Kristinefargerik

12.06.2013 kl.17:39

Æ har ikke ord over kor stolt æ e av deg! <3 <3 Savne deg sånn!! Om du enda e i Oslo i slutten av Juli, kommer æ å besøke deg :* Skal en langhelg til Oslo da. Mussmuss :*

12.06.2013 kl.19:02

Du e flink!:) stå på! Klemklem. Ordne sæ vettu!

12.06.2013 kl.19:04

Fra Mari:)

Tante Torunn

12.06.2013 kl.21:17

Kjære vennen<3

Tenkte på dæ da æ lå her m lett feber og dårlig mage, og syns æ hadde det så skrekkelig, tenkte på at du har mange sånne daga.. Men da æ leste det du skrev og titta på bildan, da, margrethe-kjære, trilla tåran! Det e faktisk verre, så mye verre det du oppleve. Og uvirkelig, kan fortsatt ikke helt forstå.. Heldigvis kjenne æ dæ og vet at du e sta og har en vilje av stål, du klare dæ, og vi ska heie dæ fram! Veldig glad i dæ, matussamora:-*

Nina

13.06.2013 kl.11:16

Hei på deg

Jeg sitter her å leser din blogg og tenker for en sterk og jordnær jente som tør å skrive en blogg om seg selv i en situasjon som er så tøff som vi friske ikke aner noe om. Vi kan se og føle dine smerter ,men vi opplever ikke de .Vi kan hjelpe deg med å være sammen med deg å ta vare på deg ,støtte deg ,gråte og le sammen med deg .Hjelpe deg til komme gjennom dine tunge dager og være der når du kjenner glede og fremgang. Jeg er takknemlig over at du deler dette med oss alle. Det er så mange som prøver å skjule sine smerter fysisk og psykisk, mange vil skåne sin familie og venner . Mange har et ønske om å klare dette alene. Mange vet ikke hvordan de skal takle dette. Noen mister å noen av sine venner oppi all den kaoset som skjer .Det er fryktelig å se sine venner snu ryggen til en, men de som virkelig er der for deg , er der uansett hvordan det enn er med deg. Å det er en del av vennene som ikke klarer å takle dette du går igjennom ,det kan bli for sterkt for de og da er det lettest å vende seg bort.

Jeg har hund og katt og de er virkelig ved min side vist jeg ikke er i form. Sykehusene skulle hatt en avdeling med besøks dyr.

Jeg takker deg for at du deler din blogg med oss.

Jeg ønsker deg god bedring

Klem fra Nina

Susanne W.

13.06.2013 kl.12:07

Tårene triller mens jeg leser blogginnlegget. Du er så tøff! Ønsker deg alt godt fremover, Margrethe :)

John

14.06.2013 kl.14:46

Hei. Interessant å lese i bloggen din. Ja det er viktig å nyte livet mens man har det. Det er ingen som kan vite om man blir syk eller utsatt for en ulykke i morgen. Altfor mange bare utsetter ting til den "gyldne morgendagen"....

Kaia

19.06.2013 kl.00:37

Du e til stor stor inspirasjon! For en tanke, for et mot. Du sett ting i perspektiv på en fantastisk måte førr meg- for mange. Man BØR være meir åpen, ærli. Man ská sei d man meine & man bør åpne øyan å kjike på ka som gjør en lykkeli & ikkje. Så gjenstår d å tørre å gjøre d, å være- akkorat segsjøl! Fine ord, sterke følelsa. Eg heje på deg!<3

Skriv en ny kommentar

Margrethe Myhre

Margrethe Myhre

28, Lenvik

Treningsglad jente fra Nord-Norge. Fikk livet snudd på hode 19.2.2013, da jeg fikk diagnosen beinkreft i høyre skulderblad. Etter lang og tung behandling, vant jeg kampen den 3.10.2013, med et skulderblad mindre. Nå starter veien tilbake til hverdagen!

Kategorier

Arkiv

hits