Fra tunnelsyn til panorama view

Du er frisk. Du har muligheten til å gjøre akkurat det du vil. Dra hvor du vil og bli hva du vil. Du er aktiv og elsker å trene. Du er sosial og sprudlende. I vennegjengen er du gjerne midtpunktet og har alltid en god kommentar på lur. Du er godt likt og fremstår som sterk og selvsikker. Folk som møter deg ser på deg som en engasjert og utadvent person. Du er flink på skolen og pliktoppfyllende.

Kjenner du denne personen? Er det en venn eller venninne? Søster eller bror? ..deg selv?

Hvordan kan du være sikker på at personen er frisk? At vedkommende virkelig er så sterk, selvsikker og utadvent som han/hun fremstår som? Hva skjuler seg der inne.. under overflaten?

En person kan fremstå som verdens mest sprudlende og selvsikre person, men virkligheten kan faktisk være at hverdagen er et sant helvette. Din beste venn kan ha angst, null selvtillit og slite med spisevegring og/eller selvskading.. Kan man se angst? Er det noe man kan ta på? Nei! Slike ting er like lett å skjule som en nål i en høystakk.

Ikke vær redd for å stille opp. Selv om vedkommende ikke vil prate, så legg til rette for det. Vær der, spørr og vis at du bryr deg. Det verste man kan gjøre er å late som ingenting.. at alt er bra og at alt går over av seg selv.

Det skal svært mye til for at en person som sliter med f.eks selvskading og angst finner styrken til å klare å bli frisk på egenhånd. Det er her venner og familie kommer inn. Hvordan skal en jente med en alvorlig spiseforstyrrelse og null selvtillit klare å bli frisk alene?

Jeg var 15 år da jeg fikk problemer.. I mange år bagatelliserte jeg det og sa at det kom til å gå over av seg selv.. Det gjorde det IKKE! Det ble progressivt verre og verre.. Men jeg innså ikke at jeg hadde et problem.. ALDRI ble jeg konfrontert med det.. Aldri var det noen som turte å snakke med meg om det.. Selv om det var ALT jeg ønsket innerst inne..

I 12 år har jeg holdt det skjult.. 12 år skulle det ta før jeg ble frisk!

Jeg fikk kreft. Jeg skulle dø. Jeg mistet håret. Jeg var syk og det var synlig. Jeg var syk på ordentlig. Man skulle tro at hele verden ble svart og alt var negativt. Men det har kommet svært mye positivt ut av diagnosen. Det å gå fra å være psykisk syk og i selvfornekt, til å bli alvorlig kreftsyk gjorde noe med meg. Det forandret hele mitt syn på livet. Hvor skjørt det er og hvor lite som skal til før du mister det. Man er så heldig som er frisk, har fire lemmer, kan gjøre det man vil, når man vil. Så hvorfor i helvette skal jeg da pine og straffe meg selv?? Hvorfor bryte seg selv ned helt til man ikke lengre klarer å se andre inn i øynene?? Hvorfor?? Når man kan nyte det livet har å by på og være glad og lykkelig!?

For første gang på 12 år har jeg åpnet øynene og sett hva som har pågått. Hva det har gjort med meg og hvordan det har formet meg. Jeg fikk et helt nytt perspektiv på livet. Ja det kan høres ut som en klisje, men slik var det. Jeg er fornøyd. Jeg er glad og lykkelig over det jeg har, den kroppen jeg har og den personligheten jeg har.

Jeg ble endelig frisk da jeg fikk kreft.

 

 

 

11 kommentarer

08.05.2013 kl.18:25

Herregud du e så sterk Margrethe! og så utrulig flink å få d ned på papiret! beundra dæ av heile mitt hjerte det pågangsmotet du har! så stolt av å kjenn dæ, ha gått i klasse med dæ og ha dæ som venninna<3 du e vældi savna i klassen i Bodø og d blir så godt å få dæ tbake t høsten blir bare oss to jenten igjen her da, så da må vi ta ekstra vare på kværandre!:-) stor stor klæm sendes t den sterkaste person æ veit om!<3

Margrethe Myhre

08.05.2013 kl.18:31

Anonym: Høsten 2014 er jeg forhåpentligvis tilbake ja.. Jeg er ikke ferdig med behandlingen før nærmere juletider..

Jørn Eirik Thomassen

08.05.2013 kl.20:51

Stå på :-)

https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10152253129230247&set=o.132458056795540&type=1&theater

Rebekka

10.05.2013 kl.02:58

Har fulgt bloggen din en stund nå og ville bare si så utrolig sterk og positiv du er! Du kan klare hva du vil!! Ønsker deg kun det beste!!! Stå på videre!! Mange klemmer

Torben Ness

10.05.2013 kl.12:04

Har fulgt med bloggen din en stund, jeg må si at du er svært ærlig ovenfor deg selv, som igjen er det viktigste når alt kommer til alt. Er selv sykepleiere, men har ikke jobbet som det i de siste årene. Har selv opplevd sykdom som har gitt meg bevegelsehemming. Noe jeg kommer til å ha hele livet.

Om skulderbladet / armen må bort. Så har du fortsatt livet. Det er rart hvordan vi mennesker tilpasser seg oss når det virkelig trengs. Vi er sterke, overlevelses instinktet er overveldende når alt kommer til alt.

kristinefargerik

10.05.2013 kl.17:41

håpe du skjønne for en inspirasjon du e <3

iloveuuu søssa!!

Lissi

13.05.2013 kl.10:20

Glad i dæ snuppsiduppsi!

14.05.2013 kl.11:37

Kjære skjønne dattera mi, æ e så stolt av dæ, du e unik. Go for it!

Elske dæ<3 Klem fra mammamor.

Miss HaDa

18.05.2013 kl.01:11

Så vanvittig bra skrevet, så viktig for alle som slit, men aller mæst viktig for deg! Det å innrømne et problem for seg sjøl må være utruli vanskelig, memn du innrømme det jo førr heile værdn! Eg e så imponert :D Håpe dettan ga deg ny styrke tell å fokusere på det som e viktig i livet :) <3
Stakkars deg! bra skrevet! :) God bedring.

Ida Tallaksen

24.06.2013 kl.13:44

Bra skrevet! Mange oppdaga ikke kor fint de har det før nåkka sånn skjer, kor man plutselig ser at livet e ikke en selvfølge for alle.

Du e en kjempe inspirasjon! Stå på sterke deg!

Skriv en ny kommentar

Margrethe Myhre

Margrethe Myhre

28, Lenvik

Treningsglad jente fra Nord-Norge. Fikk livet snudd på hode 19.2.2013, da jeg fikk diagnosen beinkreft i høyre skulderblad. Etter lang og tung behandling, vant jeg kampen den 3.10.2013, med et skulderblad mindre. Nå starter veien tilbake til hverdagen!

Kategorier

Arkiv

hits