Takknemlighet

Helgen på sykehuset startet med en nedtur.. En veldig trist og ensom lørdag. Men på søndagen fikk jeg etterlengtet besøk på isolatet! Og tiden gikk fra å nesten stå stille, til å gå så alt for fort. Det var rart å være så nært gode venner og ikke få lov å gi dem en god klem.. men så fantastisk å se de igjen!! Godt å få prate ut, selv om en sår hals og munn til slutt sa ifra..

I løpet av mine to døgn på isolat hadde blodverdiene sunket så lavt som de aldri har vært før.. For eksempel så var blodplatene meget lave. Normalt er de mellom 150-450.. Jeg hadde 20 stakkars blodplater igjen. Så etter en omgang med tanntråd, spyttet jeg blod i halvtime.. 

Det er skremmende å tenke på at blodverdiene blir lavere og lavere fra kur til kur.. Hvor lave kommer de til å bli lengre ut i løpet? Kommer jeg til å være syk hele tiden? Jeg skal ikke ta sorgene på forskudd!! Jeg har håp! 

I løpet av søndagskvelden begynte korsryggen å gjøre vondt! "JIPPI, endelig!!" var reaksjonen min. Hadde ventet på det.. En god dose med mentalt påfyll etter søndagens flotte besøk viste seg å være god medisin! Og på mandags formiddag var verdiene gått (bittelitt) opp og jeg fikk dra hjem!!!  

Etter en fin tur i drosje hjem ventet en STOR og mange små overraskelser.. I min lille woman cave i kjelleren sto det noe jeg har ønsket meg siden jeg var 12 år: Et ordentlig PIANO!! Ble stående å spille en god stund før jeg fikk av meg jakka. Musikk er som medisin. Lar meg drømme meg bort fra virkeligheten. Tar meg steder hvor jeg danser på skyer og alt er godt.


 

Så ventet fire overraskelser til.. Brev fra gamle kjente i USA, garn og steviagodis fra tante og en feel good pakke fra gode venninner i Oslo. Inneholdt mye "sunt-godt" som jeg liker å kalle det.  Alt fra steviasjokolade til gojibær. Pluss noen herlige bilder fra gode stunder i Oslo og på roadtrip i USA. Siste pakke var sommersko.. Siden jeg sjeldent er på shopping, ble det nettshopping istedenfor. 




 

Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg føler meg så enormt heldig og lykkelig som har en så flott familie som gjør alt for meg, og så mange fantastiske venner som alltid stiller opp! Jeg er så utrolig glad i dere alle! 

Siden mandag  har det blitt mye pianospilling.. tar tid å skrive dette innlegget, ettersom fingertuppene er ømme (og plastrede). ..det har også blitt sene netter pga.at tankene liker mørket. Tenker mye på operasjonen.. på tiden etter.. hva jeg vil sitte igjen med..

Det er fortsatt rart å tenke på at i høst trente jeg tung styrke 5-6 dager i uka, aldri vært sterkere og var mentalt klar til å stille i fitness.. og nå.. Trappene er tunge, knærne svikter når jeg går og kroppen har aldri vært mer katabol pga. cellegiften.. Og snart har jeg ikke skulderblad lengre.. 

Det er rart å tenke på hvor raskt ting kan snu.. I det ene sekund frisk og rask idrettsstudent, til neste sekund som kreftpasient. Jeg har mistet mye pga. diagnosen.. Men alikevell har jeg også fått mye igjen. Masse nytt bekjentskap og livserfaring til tusen. Jeg føler meg som en mye rikere person enn det jeg var før diagnosen. Og for det er jeg takknemlig.

Og til sist.. Ingenting er umulig bare du tror du kan.



 

7 kommentarer

24.04.2013 kl.23:47

Heia Margrethe!! eg har tenkt på å skrive nåkka t deg siden eg så bloggen din og så at d va du for ei stund sidn!! d va noen som delte den på facebook!! vil bare ønske deg masse masse god bedring!! eg syns du virke helt super!! og eg huske deg så gått fra ungdomskolen og kor du altid va så gla og smilende!! og d virke d jo som du e fortsatt ;) hehe!! håpe d kjipe greia her går fort over for deg, og at før du får sukk for deg så e du i toppform igjen!! alt det beste!! klem Elisabeth

Nita Abrahamsen

26.04.2013 kl.23:27

<3 Stå på Margrethe <3 Eg tenke på deg kvær dag Klem fra meg

Alice (Italia)

27.04.2013 kl.00:46

Hei, Maggen! Skjoenner godt foelelsen naar musikk flyr i tankene dine og du foeler hel og trygg i melodiene: eg e saa glad du fikk den gaven som du oensket deg saa mye! Tenker masse masse paa deg her i Roma. Du er super! Sender deg saa mange klemmer som hoeyde til Saint Peters kirke i Roma! :)

Liza

27.04.2013 kl.10:05

Hei og hopp! Følger bloggen din og kjenner meg så uendelig godt igjen. Alle tankene, savnet etter et normalt liv, følelsen av ensomhet mens "resten av verden" har det bra, koser seg, shopper, drar på ferie, helgeturer, fester...noe vi som sitter i cellegiftens svøpe bare kan drømme om. Så kommer det plutselig oppturer der formen er fantastisk, der vi kan gjøre ting, besøke noen, gå tur, trene, i allefall litt. Det er slike dager jeg lever for akkurat nå. Veldig godt å se at jeg ikke er alene, om du forstår meg rett. Ønsker ikke dette for noen i verden, men når tingene engang er som de er, så er det godt å dele skjebne. Stå på! Vi klarer dette:)

Cecilie Josefsen da Silva

01.05.2013 kl.09:31

Er så utrolig imponert over deg Margrethe. Det du går igjennom er noe som de færreste kan forestille seg. Kjenner deg som en sunn, frisk og livsglad jente og så plutselig så tar livet helomvending. Synes pågangsmotet ditt er kjempeimponerende og det setter virkelig ting i perspektiv. Er sikker på at det kommer til å gå bra. Stå på!

Halle Fossbakk

01.05.2013 kl.21:56

Hei Margrethe

Du må stå på og ikke gi deg. Vi tenker på deg.

Ulla

07.05.2013 kl.12:39

:)

Veldig bra skrevet, og veldig oppvekkende for oss som glemmer å sette pris på det vi har. Inspirasjon :D

Skriv en ny kommentar

Margrethe Myhre

Margrethe Myhre

28, Lenvik

Treningsglad jente fra Nord-Norge. Fikk livet snudd på hode 19.2.2013, da jeg fikk diagnosen beinkreft i høyre skulderblad. Etter lang og tung behandling, vant jeg kampen den 3.10.2013, med et skulderblad mindre. Nå starter veien tilbake til hverdagen!

Kategorier

Arkiv

hits