"Stålsett deg.. du har kreft!"

To uker har gått siden jeg fikk høre de ordene.. De ordene som tømte meg for alt liv. Gjorde meg svart og tom på innsiden. Min første reaksjon var uventet.. klarte ikke blunke, puste eller røre på meg.. mens tårene fosset ustanselig..  Jeg så meg selv fra en annen dimensjon.. et sted langt unna virkeligheten. Et sted hvor dette kun var et vondt mareritt. Men jeg våknet ikke..

Så kom krisetemaet. De etterfølgende timene var en stor tåkesky av tanker, følelser og tårer. 

Første telefonsamtalen etter beskjeden var til mamma.. gråtkvalt fikk jeg presset fram at det var det verst tenkelige.. Etter en stund i telefonen ble jeg innlagt på Radiumhostpitalet.. jeg var ikke lenger kun til undersøkelser, men jeg var nå innlagt på kreftavdelingen.  

Alene satt jeg på et kaldt, hvitt rom.. med kalde, tomme vegger.. alene med tankene og stillheten.. da kom alle spørsmålene..

"Hvorfor meg?" ..når det er kun 10 personer i norge som får denne typen kreft i året..

"Hva har jeg gjort galt?" ..jeg har jo levd sunt, trent og ikke røkt...

"Hva skjer nå?" ..flere undersøkelser? ..operasjon..? ..cellegift? 

..og til sist.. "Hvor lenge har jeg igjen..?" 

Etter flere besøk fra mange ulike leger og sykepleiere, måtte jeg gå for meg selv.. fant en stille krok og ble sittende.. sittende å stirre ut av vinduet.. i to timer. Føltes som kun 10 minutter.  "Jeg vil ikke dø.. jeg er ikke klar for det!"  ..var det som etterhvert begynte gjenta seg i tankene..

De to første nettene var stort sett søvnløse.. når jeg våknet fra drømmene.. var det tilbake til virkeligheten.. tilbake til marerittet.. tilbake til en ny, uventet hverdag som kreftpasient.  

I løpet av den første uka på Radiumhospitalet ble jeg dratt igjennom alt for mange ulike, men nødvendige, undersøkelser. ..den som fortsatt sitter ferskt i tankene og i nervetrådene er beinmargsprøven.. eller "oljeboringen" som den hyggelige legen kalte det.. Kan sammenlignes med å brekke et bein sakte.

Fredagen før første helg som kreftpasient, kom en stor gladnyhet: "Det er ikke spredning!" Tårene trillet, men denne gangen gledestårer! Da kunne helgen bare komme.. da var jeg normal igjen i to dager.. shopping og ut å spise. Fantastisk var det!

Så flere undersøkelser den påfølgende uken.. og innleggelse av VAP og oppstart av cellegift på onsdagen. Den dagen kunne ikke komme fort nok. I løpet av noe som jeg synes var veldig kort tid, hadde jeg samlet tanker, følelser og energi. Jeg var nå klar til å starte på mitt livs største utfordring. 

VAP'en ble lagt inn onsdagsmorgen og jeg var igang! Min første cellegiftkur vil jeg si var en blanding av en intens influensa, blandet med litt fyllesyke. Kvalme, hodepine, svimmelhet mm. Dagene som fulgte var jeg utmattet.. men tro det eller ei, ved særdeles godt mot!

På kort tid har jeg blitt kjent med utrolig dyktige og insprirerende mennesker. Som har gitt meg gnist, ny energi og mer pågangsmot. Og jeg er allerede blitt kjent som "Skuldra i fra Nord-Norge". Humoren, smilene og alle gode ord er virkelig essensielt. Det kan løfte en opp på selv den mest energiløse dagen! 

Jeg sa til meg selv at jeg ville ikke bli en "rosablogger"..  men jeg vil heller ikke bli en kreftblogger.. Jeg har lært at alle meldinger, kort, tanker og ord gir meg en enorm drivkraft i denne kampen. Og ettersom dette er en offentlig blogg kan hvem som helst lese min historie.. Det er en skremmende tanke. Men jeg tar sjansen, hva har jeg vel å miste..bortsett fra et skulderblad? ;) 

Til sist.. Jeg fikk den ære av å være med på åpningen av det fantastiske treningsrommet ved Radiumhospitalet på mandag. Der ble det også gjort noen intervjuer. Det var godt å kjenne at adrenalinet pumpet pga. prestasjonsangst og ikke noe annet.

http://www.nordlys.no/nyheter/article6532933.ece

http://dittoslo.no/lokalavisengroruddalen/sport-groruddalen/fredheim-holm-tar-mer-ansvar-i-valerenga-1.7794022 



Syk og sliten kanskje.. men aldri hatt så mye pågangsmot før. 

Og tusen takk til Merethe for at du ga meg tryggheten til å trene igjen.

 

11 kommentarer

Mariann

05.03.2013 kl.18:18

Wow..sterkt å lese....kreft er noe dritt, jeg sier ikke dette for å få deg trist, men jeg vet hva ordene gjør med deg....fikk vite at pappa hadde prostat kreft i fjor, men dessverre hadde pappa stor og mye spredring, så han fikk dessverte bare 10 mnd fra vi hørte ordene til han sovnet inn.

Stå på, du virker som en herlig jente aom ikke lar seg knekke, men husk det er lov innimellom.

Håper du har mange å snakke med.

Stå på

Masse klemmer

ApanPapan

05.03.2013 kl.19:53

Du e rå! <3

Christine R

05.03.2013 kl.20:19

<3 :)

Emilie Møller-Olsen

05.03.2013 kl.21:09

Levde meg virkelig inn i det du skrev, og fikk vondt av det du skrev. Det er slik vi tenker, det skjer ikke meg. Livet er skjørt. Håper virkelig at du blir frisk fort! Dette fortjener INGEN. Varme tanker sendes over til deg! <3

Linn Jeanette

05.03.2013 kl.21:37

<3 utrolig tøft av deg å gå ut med dette! stay strong <3 mange tanker og klemmer til deg :)

06.03.2013 kl.22:30

Det kom nån tåra da æ leste detta Margrethe og har tenkt så mykje på dæ og følt så med dæ underveis! du e bare heilt sykt sterk! du kommer t å klar d, æ bare veit det!<3

Stig

06.03.2013 kl.22:51

Hei vennen.. sterke ord.. men d hær står du av, og at vi ses i Valnesfjord uke 26..

Margrethe Myhre

25.03.2013 kl.21:03

Mariann: Det gjør meg vondt å høre om din far Mariann.. Ingen burde oppleve noe slikt. Livet er virkelig urettferdig.. Men man må leve videre og ta med seg alle gode minner som man hadde sammen!
Klem

Margrethe Myhre

25.03.2013 kl.21:08

emiliemolsen: Tusen takk Emilie! Det er ingen som tenker at noe slikt skal skje med en selv.. Mange tenker dette skjer kun eldre som har levd usunt og røkt halve livet. Ikke unge, friske personer som har trent og spist sunt hele livet! Livet er uforutsigbart..
<3

Margrethe Myhre

25.03.2013 kl.21:09

Linn Jeanette: Takk Linn! Klemmer tilbake! <3

Margrethe Myhre

25.03.2013 kl.21:14

Stig: Takk Stig! :) Det her skal jeg stå av ja! Men vi ses nok ikke i Valnesfjord før til neste år.. i uke 26 er jeg omtrent midt i behandlingen.
Klemmer

Skriv en ny kommentar

Margrethe Myhre

Margrethe Myhre

28, Lenvik

Treningsglad jente fra Nord-Norge. Fikk livet snudd på hode 19.2.2013, da jeg fikk diagnosen beinkreft i høyre skulderblad. Etter lang og tung behandling, vant jeg kampen den 3.10.2013, med et skulderblad mindre. Nå starter veien tilbake til hverdagen!

Kategorier

Arkiv

hits