HJEM TRENING KOSTHOLD DIVERSE FAVORITTER

1 årsdag

I dag feirer jeg min første gjenfødelsesdag. Det er nå 1 år siden jeg fikk min frihet tilbake, ble koblet fra cellegiftstativet og tok mine første steg ut av isolasjonsrommet på Radiumhospitalet i Oslo.

Min nye beinmarg og dermed immunforsvaret, var sterkt nok til at jeg endelig kunne våge meg ut i verden igjen. Jeg kunne starte livet, som hadde blitt satt på pause i februar 2013.


Utsikten fra sykesenga, 3. oktober 2013. 



9 lange måneder var endelig over! 9 måneder med kraftig cellegift, operasjoner og amputasjon, frustrasjon og sinne, venting og lengsel..

Noen dager etter at jeg slapp ut av isolasjon fikk jeg lov å reise hjem til nord igjen. Plukket med meg lille valpen Theo på veien hjem og var klar for å starte livet etter kreftbehandlingen.

Til tider var det svært skummelt å være på egenhånd igjen. Etter 9 måneder med sykehuset som mitt andre hjem, ble jeg vant til tryggheten der. Hvem skulle nå gi meg antibiotika, blod eller blodplater om jeg ble dårlig?! Men med en liten valp i huset, fikk jeg fokuset raskt over på andre ting.

Alt dette føles som en livstid siden. Det føles som om det er en annen person som forteller meg en røverhistorie om en treningsfreak som fikk kreft og måtte amputere.





Jeg tenker ofte tilbake på alt jeg måtte gjennomgå fysisk og psykisk. Og jeg sitter igjen med en enorm følelse at takknemlighet. Jeg tenker ikke lengre på hva om jeg ikke hadde blitt syk? At jeg da hadde vært der og der og gjort det og det i livet akkurat nå. Om jeg ikke hadde fått behandlingen ville jeg nemlig ikke vært i live i det hele tatt. Jeg ville ikke fått nyte det livet har å by på. Jeg ville ikke fått oppleve en ny sommer og en ny vinter..

Det er selvfølgelig også dager jeg tar for gitt at jeg er frisk. Jeg klager over småtteri og surmuler. Men det går ikke mange sekundene før jeg tar meg selv i nakken og tenker tilbake..

I januar i år brukte jeg fortsatt medisiner, satt sprøyter i låret hver dag og slet med nervefeil og leddslitasje. Jeg klarte ikke gå i trapper hjemme pga. smerter i leddene, ble slått ut av migrene flere ganger i uka og måtte sove 2/3 av døgnet. Hår hadde jeg heller ikke i januar. Det begynte først å vokse i februar, 5 måneder etter avsluttet behandling.

Nå trener jeg både styrke og kondisjon. Jeg jobber ca. 20 % som personlig trener og driver mye rehabilitering ved siden av. Det er først når jeg tenker tilbake, at jeg innser hvor langt jeg har kommet.




Ofte opplever jeg at folk blir store i øynene når jeg nevner i en bisetning at jeg hadde kreft i fjor. Etter at jeg sluttet med parykk, fikk jeg også spørsmål om jeg hadde klippet meg. Og andre tror ikke på meg når jeg sier jeg er amputert og stamcelletransplantert, før jeg eventuelt viser arr.

Jeg må ærlig innrømme at alle disse reaksjonene alltid får meg til å smile!


 

Det er svært lenge siden sist blogginnlegg og jeg har fått mange spørsmål og hvordan jeg har det. I sommerferien har jeg tatt meg helt fri fra alle forpliktelser, så da ble det lite blogging. Det ble heller småturer i skog og mark, en liten tur til Stavern på aktivitetsuke med andre beinkreftpasienter og familiebesøk i nord. Her er litt bilder fra sommeren:






 

Formen har vært helt fin, bortsett fra en liten runde med matforgiftning og en liten forkjølelse akkurat nå. Men det betyr vel bare at immunforsvaret funker relativt bra.

Hver 3. måned har jeg hatt fine kontroller på sykehuset i Tromsø, men har fortsatt litt høye leververdier. En stund fryktet jeg også tilbakefall grunnet store smerter i venstre håndledd, lik de jeg hadde i skulderen. Det viste seg heldigvis kun å være en kraftig senebetennelse og en liten cyste. Akkurat nå venter jeg på operasjonsdato for å få ordnet opp i denne betennelsen.

Ellers så nyter jeg dagene her Tromsø med lille Theo, med strikking og mange andre småprosjekter. Kalenderen blir raskt fylt opp, så dagene flyr.

Inntil neste innlegg; Ha en fantastisk høst!!



The Good Life

MYE har skjedd siden sist jeg ga lyd fra meg her. Livet har virkelig begynt å ta form igjen og året som gikk blir mer og mer fjernt. 

26.2 var jeg på min 2.kontroll på UNN i Tromsø. Alt så flott ut og legen var svært fornøyd med fremgangen. Lungene mine var fine og blodverdiene var så smått stigende (tross at de fortsatt ligger på 1/5 av normalverdi). Må innrømme at jeg var både stresset og nervøs før kontrollen. Dette fordi kreftlegene i Oslo hadde sett "små korn" i lungene mine i november.. Og de kunne ikke si hva det var, bare at vi måtte holde øye med det.. De var nå borte! 

Jeg har også rukket å bli et år eldre siden sist. Noe som denne gangen ble feiret med kjente og kjære, ellevill jubel og knallform!! På dagen i fjor lovet jeg meg selv at neste bursdag skulle bli super, siden jeg på daværende tidspunkt lå på 4-mannsrom og fikk min 2.cellegiftkur på UNN.  


Bursdagsfeiring 2013..


Bursdagfeiring 2014!!!

Rett etter en særdeles vellykket bursdagsfeiring, dro jeg på 3-ukers rehabiliteringsopphold på Kysthostpitalet i Stavern. Sist gang jeg var der, i desember 2013, var formen svært dårlig ettersom jeg nettopp hadde avsluttet behandlingen med høydosecellegift. Denne gangen derimot, var energien på topp!


 

I løpet av de tre ukene, som var fylt med solskinnsdager (savnet ikke regn og sludd nordpå da akkurat), fikk jeg prøvd ut mange ulike aktiviteter. Det ble mer klatring og svømming, som jeg fikk prøvd litt ut sist gang jeg var der. Nå ble det 1000m bryst, noe som var en oppgradring fra de 50m som jeg klarte i desember! Det ble klatring i vegg med heng, etter løyper og farger, og denne gangen UTEN fatle!

En aktivitet som virkelig gjorde oppholdet fantastisk, var da jeg og idrettspedagogen tok en spontantur med kajakker langs kysten. Rett før jeg ble amputert i fjor, ble jeg lovet at til neste år skulle jeg få padle kajakk igjen! De ordene satt seg godt fast i bakhode, og ENDELIG fikk jeg oppfylt det ønsket! Det var helt vidunderlig å sitte med solen i ansiktet, hav på alle kanter og en enorm mestringsfølelse!  



Reiste hjem fra Stavern tordag 10.4. En natt hjemme, så rett til Tromsø i ny leieleilighet!! Helt herlig å endelig få være selvstendig igjen, noe som bør være en selvfølge når man har rukket blitt 28 år. Lørdag 12.4 feiret vi pappa's bursdag på resturant. Da maten ble servert, så jeg at det lå en konvolutt under bestikket mitt. I brevet sto det: "Margrethe: Gratulerer med din første leilighet"! Tårene trillet i gledesrus over å endelig eie egen leilighet!! Gjett om jeg ble overrasket!! Så da ble det innflytting og oppsigelse på samme dag av leieleiligheten!

Nå er det eksamenslesing og trening som opptar mesteparten av tiden min, noe som jeg trives godt med. Gulrota er at etter de to siste eksamene den 22.mai, er det innflytting i ny leilighet!  Hva som skjer videre, vil tiden vise..

Min trofaste, lille Theo ble med meg på flyttelasset til Tromsø. Han hilser så mye!




 

Til slutt vil jeg dele en liten video som ble gjort av avisa Nordlys her i Tromsø i mars, i forbindelse med Krafttak mot Kreft:

(klikk på bildet, videoen finner du nederst på siden)



 
 Ha en fin vår så lenge! 

 

 

 

1 år inn i mitt nye liv

For nøyaktig 1 år siden, 19.2.2013 kl 15:00, satt en lege seg ned fremfor meg. Han tok hånden min og så på meg med et kaldt ansikt. Så sa de ordene som absolutt ingen vil høre: "Stålsett deg, du har kreft"! 


 

Det er underlig å tenke tilbake på de dagene, den uken, hvor livet mitt ble snudd på hode. Jeg gikk fra å være "100 %" frisk til å være alvorlig syk kreftpasient over natta. Jeg husker det som om det skulle vært i går, men alikevell er det så utrolig langt unna, så fjernt.


 

Nå, i skrivende øyeblikk, føler jeg meg helt frisk. Kreftfri og med mye ny og god energi. Jeg ser frisk ut, bortsett fra manglende manke og en permanent senket høyreskulder. Derfor er det ekstra rart å tenke at for bare noen måneder siden var jeg en HELT annen plass. Koblet opp til slanger, likblek og hårløs, kun nok energi til å gå på badet og tilbake, ødelagt tarmsystem, åpne sår i halsen, hasteinnleggelse på akutten pga febril nøytropeni..

Det var et annet liv, en annen hverdag.. en hverdag hvor livet handlet om å prøve holde motet oppe, ta en kur om gangen, eller bare en dag om gangen.

Det siste året har gått fort! Og bra er det. Det er godt å vite at den tunge tiden er over og at jeg nå kan fokusere på fremtiden. En fremtid som jeg kan forme selv. Selv om året har gått fort, har det likevell i øyeblikkene gått utrolig sakte. Når jeg tenker tilbake på enkelthendelser virker det som om det gikk 5 år i fjor.. tiden gikk aldri fort nok. Når jeg lå der, fullproppet med dødelig cellegift, kastet opp konstant, ringte etter legen, følte meg hjelpesløs og alene.. da  gikk tiden aldri fort nok.


 

Jeg brukte tiden til å tenke, til å filosofere og livet jeg hadde levd. Over alt jeg hadde gjort, alle jeg hadde møtt. Alle gleder og sorger som jeg hadde opplevd. Jeg tenkte lite på fremtiden.. jeg turte ikke.

Samme dag som jeg fikk diagnosen Ewings sarkom, begynte jeg å skrive dagbok igjen. Her er et utdrag av det jeg skrev den 19.2.2013:

"Herved den lengste dagen i mitt 26 år lange liv.. "Stålsett deg nå, det er kreft!" Man skulle tro at i det øyeblikket, så falt verden sammen og alt ble tomt.. spesielt når alle begynner å si "Lykke til" til deg.. men NEI!! Jeg skal bli frisk! Jeg skal springe, trene, reise og gjøre alt det jeg vil til jeg blir gammel og grå! ..med masse søte, små barnebarn! Veien kan bli tøff, men den skal jeg gå!

I skrivende stund føler jeg meg frisk og rask, men sliten i et overfylt hode. Tanker og følelser har det blitt mye av idag. Jeg gikk fra å være en frisk, idrettsstudent og personlig trener på mandag til å være innlagt kreftpasient på Radiumhospitalet i Oslo neste dag. Surrealistisk er det! Beskjeden kom som et sjokk ja, men da jeg på selveste Valentinsdagen fikk beskjeden om at jeg hadde en "Tumor i scapula" , fikk jeg tid til å se livet passere i revy allerede da..

I dag har det vært mange undersøkelser. Først blodprøver, så røntgen av lunger og skuldre. Så MR med konstrast i 1,5 timer. Deretter CT i full fart. Så ble det endelig litt mat og koselig besøk og kusine med barn. Rett etter de dro, ble jeg kalt inn til biopsiprøve av svulsten og svar.. Så sånn gikk det, starten på et nytt kapittel, en ny erfaring, opplevelse og utfordring. Jeg tar den på strak arm!

Jeg skal bli FRISK!" 


 

Jeg bestemte meg for at dagboken skulle være "åpen". De som ville skulle få lese i den. Jeg ville dele tanker og følelser, for jeg viste at om jeg skulle sitte alene med alt, ville det bli for tungt.. Jeg skrev lister over hva jeg ville gjøre for jeg døde. Jeg fikk prate mye om døden med fagfolk og familie. Jeg var så redd. Redd for å bli så sliten at jeg bare ville gi opp en dag. 

De påfølgende dagene besto av flere tester og undersøkelser. Beinmargspøve i hoftekammen, hvor de borret et hull igjennom hud og bein. "Dette kan gjøre litt vondt, for man kan ikke bedøve helt inn til beinet", fikk jeg vite mens jeg lå på siden på benken.. med en svær nål inn i hofta.

Jeg ble innkaldt til samtale om nedfrysing av en eggstokk, ettersom jeg mest sannsynlig ville bli steril av behandlingen. Jeg takket nei. Ville spare kroppen for mer påkjenning. Men alikevell var jeg glad.. Glad fordi dette tilsa jo at jeg hadde en fremtid..

Beskjeden senere i uka om at jeg ikke hadde spredning til lungene kom som en engel fra oven. Gledestårer og jubel. Så ny sjokkbeskjed; Trolig måtte hele skulderbladet fjernes.

Opp i alt dette som føltes som en annen dimensjon, hadde jeg en uforklarlig god følelse i meg. Nå viste jeg hvorfor jeg hadde gått med så mye smerter de siste årene. Jeg viste hvorfor jeg aldri hadde energi og hvorfor jeg konstant følte meg utmattet. 

Jeg husker så godt morgenene.. når jeg våknet opp i sykesenga på Radiumhostpitalet med tårer i øynene. Våknet opp fra søte drømmer, til virkelighetens mareritt. Jeg ønsket å våkne på ordentlig. Våkne opp i Bodø, gå til skolen, på jobb og møte vennene mine. Men jeg våknet alltid opp med angst og kreft istede.

Svulsten var større enn forventet.. og skulderbladet var så lite og tynt. Mens jeg lå i MR-maskinen, hørte jeg på en låt som fikk tårene til å trille.. "I was born with broken wings..!" 



 

Treningsglede

Det sies at tiden flyr når man har det gøy. Det er noe jeg må si meg enig i! Den siste tiden har virkelig flydd. Siden jeg våget meg inn på treningssenteret for første gang på over et år, 3. juledag i fjor, har det skjedd MYE! Motivasjonen til å komme seg i form igjen er på topp og energien er bedre enn på lenge selv om immunforsvaret er uforandret. 


 

Både styrke og kondisjon har kommet seg merkbart på disse 6 ukene. Det er en befriende følelse å kunne springe både 4x4-intervall og geriljakardio igjen, når jeg vet at for bare noen måneder siden lå jeg på radiumhospitalet og kjempet! Det gir meg en enorm treningsglede!


 

Min amputerte høyreside har også vist store fremskritt. Selv om jeg verken kan rotere eller løfte armen, trener jeg både nedtrekk, chins og svømmer bryst, crawl og rygg!! Igjen: ALT ER MULIG! 

Jeg bøyer meg i støvet for onkologene, kirurgene og fysioterapautene som har hjulpet meg hit jeg er idag. Og at de overbeviste meg om at resultatet ville bli bra, bare jeg ga det tid. I min fortvilelse i fjor, trodde jeg verken på at resultatet ville bli bra eller at armen ville fungere.. jeg så for meg en tung hverdag med mye isolasjon og mange hjelpemidler. Men neida!! Det eneste hjelpemidlet jeg har brukt hittil, er et spesiallaget fatle fra Aktiv Ortopedi.

 

Tross et SVÆRT dårlig immunforsvar, lever jeg som normalt. Jeg tar ingen unødvendige sjanser, men jeg tillater meg selv å trene, svømme, reise kollektivt og å gi mange, gode klemmer. Det kan ingen ta fra meg!  

Og det spirer og gror.. På 4 uker har det endelig begynt å skje ting på eggeskallen. Babydunet har begynt å vise seg. Snart er det ikke lenge til jeg kan rocke en fresh og kort frisyre! 



 

2013 i bilder

2013 startet med at et hus i nabolaget brandt til grunne.. desverre med huseier. Utenfor sto naboer uvitende om hva dette året ville bringe. Enkelte av oss sto igjen med en ekkel magefølelse om at året 2013 kom til å bli et utfordrende år. Det viste seg å stemme! Dette året har vært det mest utfordrende året i hele mitt 27 år lange liv. Det har vært nedturer og oppturer. Året har bydd på dyre erfaringer og forandringer som vil prege meg resten av livet.. men når noen sier at jeg skulle vel ønske at jeg var foruten dette året.. tar det lang tid før jeg svarer..








Var på mitt sterkeste fysisk, da problemene begynte å melde seg for fult..Skuldersmertene som jeg lenge hadde ignorert begynte bli så voldsomme at de gikk utover skole, jobb og det sosiale.



Mange undersøkelser ble gjennomført i Bodø, for jeg ble bedt om å dra til Radiumhospitalet i Oslo den 18. februar 2013.. fortsatt uvitende om hva året ville bringe..





Etter flerfoldige undersøkelser ble det konstatert: Beinkreft i høyre skulderblad. Fem dager senere fikk jeg vite at det IKKE var spredning, løpet ble lagt, veneport ble operert inn og jeg var så klar jeg kunne bli.









Lokkene falt allerede 2 uker etter første kur, og immunforsvaret fikk seg en kraftig smell. Dermed ble det inn og ut av isolat både i Tromsø og i Oslo hele behandlingsperioden fra februar til oktober.




Det viste seg at hele skulderbladet måtte fjernes, eller amputeres. Jeg fikk god informasjon om hva dette ville medføre, noe som var svært tungt å godta for en personlig trener.. Men ønske om å leve og å bli frisk, var viktigst!




Operasjonen var svært vellykket! Kirurgene var fornøyde, smilet mitt var på plass igjen, tross store smerter og mye smertestillende.



Oppi alt styret med operasjoner, cellegift og isolasjon, fikk jeg og May Linn gjennomført bacheloroppgaven vår! Det var en sann glede å holde oppgaven i hånda!!



Så kom beskjeden om at cellegiften ikke var nok effektiv, og at jeg måtte ha kraftigere behandling.. Høydosebehandling med stamcellestøtte. Dermed mistet jeg alt av immunforsvar, "døde og gjennoppsto" og isolert i 3 uker før jeg fikk flagg og var FRI og FRISK!!!


Hjemme med min nye følgesvenn Theo, og lange, late dager. I desember 2013 dro jeg på rehabilitering til Stavern, noe som ga meg nytt pågangsmot!






Det var rart å være tilbake på treningssenteret for første gang på nesten et år! Men jeg ER iallefall tilbake! Nå har jeg startet på veien tilbake. Denne gangen med en svært sterk psyke og en noe mindre sterk fysikk.



Jeg er så takknemlig for at jeg fikk feire jul og nyttår dette året også! Frisk, i relativt god form og med venner og familie! Jeg er så glad for at jeg fikk en bekymringsfri jul og et fint nyttår i fjor, uten å ha en diagnose hengende i bakhode!

Jeg er spent på hva det nye året vil bringe! Jeg håper på mange smil, mye latter, varme klemmer, gode samtaler og mange hyggelige opplevelser. Det ønsker jeg også til alle der ute i dette langstrakte land; Måtte det nye åre bringe dere alt dere måtte ønske dere!!

Godt nyttår!

Bryllupsdag

Var fantastisk å komme hjem til denne lille Theoballen! Aldri sett så mye gjensynsglede før!! Han har ikke latt meg gå ut av syne siden.

Gratulerer så mye til mamma og pappa på deres bryllupsdag idag, på selveste lillejulaften! 33 år! Hurra for dere to! Dere er fantastiske!

Fått ordent meg handicapkort også! Kommer godt med i en travel juletid! Vipper og bryn har endelig begynt å vokse for fult!! Ser nogenlunde normal ut igjen gitt!!

Fikk til en liten treningsøkt på lørdagen. Intervaller på mølla og styrkeøvelser på ryggen! Utrolig digg å kjenne endorfiner! Første treningsbilde på nesten et år.. Blitt litt tynn, så nå skal det feites i jula!

Var på hyggelig lillejulaftensbesøk hos de beste vennene! Godt å se kjente og kjære igjen. Nå har juleroen senket seg, Theo har fått på seg julesløyfen og det gledes til enda en herlig jul med familie og venner! ..og flere gode minner!!

Håper alle der ute får en fortreffelig jul og et fantastisk nyttår!

Ingenting er umulig!

Ingenting er umulig bare du tenker kreativt og finner alternative løsninger!

Bra start på dagen. Tidlig opp og helt til topps! Mestring på høyt nivå!!

Life in Rehab


Nå har jeg vært i Stavern i to uker. Må si det er virkelig vakkert her, tross lite julestemning. Utsikten fra senteret minner mer om sensommer enn vinter! 

Dagene består av ulike aktiviteter, mat, flere aktiviteter og mer mat. Jeg har funnet ut at jeg kan svømme bryst, tross at jeg ikke klarer løfte høyrearmen mer enn 20 grader ut fra kroppen fremover!! Jeg kan klatre med armen i fatle. Jeg kan fortsatt spille badminton og basket, men da kun med venstre arm.

Det er godt å kjenne mestring igjen, når man er blitt fratatt så mye..

 

Ettersom kroppen tåler lite etter hard cellegiftbehandling, får jeg "ønskekost" på senteret. Matkunst!! Det går mye i egg, fisk, kjøtt og grønnsaker. Et typisk lavkarbokosthold med andre ord. Kroppen har respondert bra, og migrenen har holdt seg borte.

I et forsøk på å finne julestemningen, måtte jeg lage litt pynt. De har en håndverksavdeling her, hvor jeg tilbringer mye tid på ettermiddagen. Lager julegaver, med lydbok på øret. 

Håper på å få komme hit på sommeren. Havet er så fristende!  

Torsdag 19.12 drar jeg hjemover igjen. Savner Theo så enormt mye!! Men før det, skal jeg nyte de siste dagene med trening, sol og varme! 

They tried to make me go to rehab..

..I said yes, yes, yes! God første søndag i advent trofaste lesere! Imorgen er det på tide med litt rehab på meg. Det vil si; rehabilitering på Kysthostpitalet i Stavern. Der blir jeg hele adventstiden. Er spent!

 

Siden sist har jeg vært tilbake på Radiumhospitalet i Oslo for min første kontroll. Var nesten godt å komme tilbake dit, trygt på en måte. Det var jo mitt andre hjem, dette året. Var mer på sykehuset enn jeg var hjemme.   


På Radiumhospitalet var det fulle dager med undersøkelser fra mandag til onsdag, før jeg fikk dra hjem igjen til babyen min, Theo. Ble gjennsynsglede der i gården kan man si! Ble mye stikking, radioaktivt stoff, scanning, og røntgen i Oslo.. øm i blodårene og ør i hode til slutt.. Fikk allikevel tid til både koselige besøk og god mat i godt selskap!

 

MR-undersøkelsen var fin, hjerte og nyrefunksjon var veldig bra, tross høydosebehandlingen (jippi!), mens på CT av lungene kunne legene se noen små korn.. Det er vanskelig å si hva dette kan være, men jeg velger å ha en positiv innstilling! De skal holde øye med lungene mine, og gjennomføre kontroller ofte. 

Blodverdiene er så smått stigende. ENDELIG!! Men fortsatt ikke noe å skryte av. Det synker i hvertfall ikke. Da er jeg førnøyd! Litt vipper og bryn har jeg også fått!! Det gjorde godt for speilbildet. Men håret på hode lar vente på seg.. da blir jeg "Miss Eggeskalle" denne julen.

Siden jeg kom hjem har også energien og matlysten blitt bedre. Har blitt noen gode, hjemmelagde måltider i det siste som mousakka, kyllingbuger, Thaisuppe, proteinvaffler og peppernøtter for å nevne noen. Alt er lavkarbo, sukkerfritt og glutenfritt. Det viser seg å være det eneste som funker mot migrenen min. Anbefales å prøve om du sliter med hyppige migreneanfall!

 

 

 

 

 Akkurat nå sitter jeg i sofakroken hjemme, med Theo ved siden av meg (som storkoser seg med sitt nye hundebein), snøen faller stille ned ute og julestemningen er virkelig til å ta og føle på! Nå må jeg pakke kofferten før jeg venter nesa sørover i morgen tidlig. Skal komme med oppdateringer fra rehaben i Stavern også.

Ha en herlig søndag så lenge! 

Din historie

Siden jeg kom hjem for over en måned siden, har blodverdiene mine sunket gradvis.. Ikke vet jeg hvorfor, bare at det er vanlig at verdiene kan svinge litt etter at jeg fikk stamcelleoverføring for snart to måneder siden.. Jeg har nå svært lavt immunforsvar, akkurat godt nok til å ikke måtte sjekke inn på isolat igjen! Blodplatene er også svært lave slik at sår og blåmerker bruker lang tid på å hele..

Det er fem uker siden jeg fjernet vap'en, eller min utlagte blodåre som jeg likte å kalle den. Igjennom den fikk jeg cellegift, blod, blodplater, stamcellene og det ble også tatt blodprøver av den. Dermed slapp jeg å bli stukket i en arm flere ganger for dagen.


 

Nå sitter jeg igjen med fem nye arr på kroppen. Et stort som et, som svinger seg over det som er igjen av høyre skulder og ned på ryggen. Tre på venstre siden av brystet etter den siste vap'en, og et under venstre arm etter den første vap'en. I begynnelsen hatet jeg arrene.. Nå ser jeg på de som en fortelling og livserfaringer. De minner om hva jeg har vært igjennom, som om det skulle være fare for at jeg noen sinne kom til å glemme det!  


 

Dette året ble altså et kapittel av min historie. Uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne viske den bort, er den den. For evig og alltid, en del av meg. 

Alle har en historie å fortelle. Noen bærer den synlig på kroppen, noen bærer den med seg i tankene og noen begge deler. Personen ved siden av deg på flyet eller i bussen  kan ha opplevd noe du aldri kunne ha forestilt deg. Den gamle mannen som lager kø i butikken kan ha mistet familie og alt han eide i en brann. Den unge, moteriktige jenta i klesbutikken kan slite med alvorlig depressjon og spiseforstyrrelse.  

Mange dømmer folk ut i fra hvordan de ser ut, kler seg eller hva de sier. Hvorfor ikke starte med å tenke at alle har sin historie, for å så evt. bli bedre kjent med vedkommende? Jeg har selv møtt mange i løpet av dette året, som først kunne fremstå som stille og tilbaketrukne. Men etter et "Hei" og litt småprat blomstret de og la ut om reiser til fjerne østen for å finne seg selv, flerårige kreftkamper eller de siste ukene av livet. 

En liten tankevekker bare..

 

Og tross alle arr, synlige og usynlige, så fortsetter vi å smile, leve og lage nye minner og historier.  

Snart på egne bein igjen!?

Tusen takk for gode migrenetips! Har ikke hatt migrene siden sist innlegg (bank i bordet!!). Jeg har prøvd å legge om kostholdet litt, sove mer og stresse mindre. Det fungerer bra så langt! 

Formen har faktisk begynt å stige merkbart de siste dagene. Det gjør ikke lengre vondt å gå i trappa, mat smaker godt og jeg har tilogmed gått turer med Theo FØR frokost og trent styrke på bein!! Helt fantastisk å kjenne litt stølhet etter trening og ikke etter cellegift. 

Lengselen etter å ha sitt eget krypinn har kommet snikende, slik jeg hadde før jeg ble syk.. Jeg måtte bo hjemme mens behandlingen pågikk og en stund etter. Men det er ikke meningen at man skal bo hjemme når man snart er 28 år, og jeg er nå klar for å starte livet på nytt!! 

Jeg drømmer om et lite hjem til meg og Theo hvor vi kan nyte rolige dager og dra oftere på besøk til kjente og kjære. Her på lille Finnsnes er det få kjente, bortsett fra mor, far og lillebror. Det er i Tromsø jeg har de fleste jeg savner.

Dette blir dermed en liten annonse, hvor jeg søker etter en leilighet i Tromsø som jeg og Theo kan leie fra nyttår.

Vet du om en fin, liten leilighet i Tromsø som jeg kan kalle mitt nye hjem på nyåret, så rop ut!!  

Og om det ikke kommer frem i denne bloggen, så er jeg svært rolig, ryddig og røyker ikke. Jeg er også en sikker betaler og skal tilbake i jobb som Personlig Trener så snart kroppen tillater det . 

Kontakt meg gjerne her, eller på mail: Margrethe86@gmail.com 



 

Migrene-Maggen is back..

De siste dagene har vært tøffe.. Har våknet med migrene og sovnet med migrene.. Begynte å bli skikkelig plaget bare noen dager etter høydosebehandlingen. Har vært mye plaget med migrene i oppveksten, og etter nesten 10 år uten plager, har den altoppslukende hodepinen desverre kommet tilbake. 

Det er ikke bare hodepine som er tøff.. Først kommer den såkalte "auraen".. Det starter med en lysprikk midt i synsfeltet som gnistrer og vokser gradvis. Prikken blir til en sirkel som følger synet hvor enn jeg ser, og skygger for det jeg prøver å se på. Et irriterende motsatt tunnelsyn oppstår. Jeg kan se på min høyre hånd, men kun se den venstre som er 10 cm unna. 

Når den gnistrende sirkelen har forsvunnet ut av synsfeltet, eller bak i hode, starter hodepinen!! Og den kommer brått og voldsomt! Det er akkurat som om det nå gnistrer i hjernebarken og i tinningene!! Hvis migrene hadde hatt lyd, ville en skrapende tinitus-lyd vært passende.  Hode dundrer og synet forsvinner.

Jeg har da inget valg enn å gå å legge meg for dagen.. uansett om jeg nettopp har stått opp, eller om jeg satt midt i middagen. Et par paracet for å spare kroppen for exorcist-aktige bevegelser utover natta.. Neste morgen, om jeg er heldig, kjennes kun etterdønningene av nattens fyllefest i hode.

Unngå sjokolade (noe jeg ikke har spist siden jeg var 13 år!!), unngå koffein, rødvin, ost og appelsiner. Unngå sterkt sollys, blinkende lys, stress, få nok søvn og vann. Jeg har prøvd mye rart for å slippe migrenen.. som om kroppen ikke hadde fått nok nå!?

Om du kjenner noen, eller selv sliter med noe lignende.. Har du tips til hvordan jeg kan gjøre situasjonen bedre? Eller hvordan å bli kvitt migrenen en gang for alle? 

En ny dag

Lite har skjedd disse to første ukene hjemme etter siste kreftbehandling. Kort oppsummert; spist godt, sovet mye og slappet mye av foran tv'en med Theo på fanget. 

Energien har virkelig gjemt seg godt.. Knær og ankler blir raskt vonde etter for mye gåing (!!!), så da blir det enda mer avslapning og svært lite bevegelse.

Tankene rundt denne åtte måneders transformasjonen slår meg ofte i disse dager. Det føles ikke som om det var lenge siden jeg sprang intervaller, kjørte tunge treningsøkter og var både student og personlig trener.. Og nå, kort tid etter, er jeg halvveis sengeliggende, sykemeldt, nyter de få timene med en tanke energi, gruer meg til å gå i trapper pga. smerter i ledd og nedbrutt muskulatur.. Lista er lang.

Klart jeg blir rastløs.. Men det er virkelig nå jeg lærer å nyte, ikke bare de små øyeblikk i livet, men de bittebitte små øyeblikkene. Som når Theo blir så glad for å se meg at han gjør sin lille dans og tisser på seg. Som når sola skinner i trøtte øyne, en iskald, men ny morgen. Som når maten smaker litt bedre enn dagen før. Som når jeg klarer å gå opp hele trappa uten å måtte ta pauser. Som når blodplatene har steget med noen få prosenter, selv om resten av verdiene har falt. 

Jeg har verken vært på besøk eller hatt besøk siden jeg kom hjem.. Har jeg savnet det? Både ja og nei. Jeg er alt for sliten til å ha lange besøk og er redd for smitte pga. immunforsvaret mitt, som er på ca 1/4 av normale verdier. Men jeg savner de gode samtalene og nærværet. Men jeg vet det kommer, og jeg gleder meg! Imellomtiden holder Theo meg med godt selskap! 



1. uka hjemme

I en uke har jeg vært hjemme nå. I en uke har jeg lagt meg kl 20:00 hver kveld og våknet 12 timer senere, men ikke uthvilt.. I en uke har jeg spist det jeg har hatt lyst på, men uten god appetitt og uten smakssans.. Energien er fortsatt sporløst forsvunnet og kroppen verker overalt..

Dagens blodprøver stemte også overens med hvordan jeg føler meg.. Verdiene var langt nede. De har sunket en god del på en uke, så det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg fremover..

Ellers så bruker jeg den lille energien jeg har til å kose meg med Theo! Snøen kom idag, noe som Theo elsket! Etter litt ellevill leking i nysnøen, ble lille Theo forvandlet til en eneste haug med snøballer. Dermed ble det en liten stuss av barten og småfotan. Han er jo nesten ikke til å kjenne igjen, men like sjarmerende!

Planene fremover nå er og så smått prøve å trene litt igjen, slik at trappa ikke lengre blir en kamp. Så blir det litt fysioterapi fremover og forhåpentligvis litt lengre turer ute om knærne tillater det. Lengste turen hittil var på 15 minutter rundt nabolaget.. Virkelig på bunn.. Men da kan det bare gå en vei: Oppover!!

Lille Theo



Jeg har fått meg baby!! Så lenge jeg kan huske har jeg alltid ønsket meg hund. Men pga. skole, flytting, allergiske søsken og tid, har det bestandig vært en eller annen unnskyldning for å utslette det. Nå er det slutt på både unnskyldninger og tålmodighet.

Mens jeg var under behandling i Oslo, dagdrømte jeg ofte om hvordan min nye tilværelse med hund ville bli. Jeg fant navn, Theo, og gledet meg bare mer og mer for hver dag. Det var godt å ha noe slikt å se fram mot, mens jeg gjennomgikk tung behandling.

Noen må ha lest drømmene mine, for bare dager før hjemreisen fant jeg lille Theo! Han er perfekt! Så på tirsdag fløy jeg hjem til Finnsnes fra Oslo, og på hjemveien hentet jeg min lille solstråle: Theo, som han het fra før! Virkelig ment to be!!

Livet som småbarnsmor er hektisk må jeg si! Men jeg digger det! Theo gir meg så mye livsgnist og lyser virkelig opp! Å ha et lite nøste som er avhengig av deg, blir overlykkelig hver gang han ser deg, og MÅ sove i armkroken din, er utrolig givende!

Jeg har helt glemt at jeg nettopp har vært igjennom den tyngste kreftbehandling som tilbys, glemt at jeg har fjernet mitt høyre skulderblad pga. beinkreft. Og alt det takket være lille Theo som holder meg opptatt! Jeg kjenner i blandt at jeg er svært sliten ja, men da går jeg bare og legger meg litt.. Så kommer Theo og legger seg tett inntil. Perfekt match!

Et trinn opp, to trinn ned



Våkna idag med kraftig migrene!! Fikk så vidt opp øynene, ettersom hele venstresiden av hode skrek av smerte! Med smale øyne tvang jeg i meg frokost, før blodprøvetaking på Radiumhospitalet. Fikk en seng å ligge i, mens de tok prøvene. Håpet på at de smertestillende tablettene jeg fikk funket, men rett etter blodprøvene kom migrenekvalmen!! Rakk å røske til meg spyposen før magen vrengte seg gang på gang.. Det var den frokosten og de tablettene.. Klarte sove litt etter det, og migrenen gikk et par hakk tilbake. Tuslet tilbake til hotelle for å prøve lykken igjen me litt lunsj. Gikk greit, bortsett fra ødelagt smakssans. Dagen har ellers blitt tilbragt i senga. Enormt slapp og sliten idag.. Kjennes ut som knærne og anklene mine sprang maraton i går! Imorgen blir det tidlig opp, blodplateoverføring og operasjon. Skal endelig få fjerne den ledninga som har forsynt kroppen min med diverse flytende medisiner de siste måneden! Gleder meg!

Et lite steg om gangen



Dette vil ta tid.. Våknet opp idag mer sliten enn noen sinne! Bena var av bly og jeg måtte rulle meg ut av senga fordi magen ikke var sterk nok til å få meg opp! På bade måtte jeg sitte, fordi beina skalv.. Dagen har gått til å kjempe seg inn i klær, ut fra hotellrommet og ned i hotellrestauranten.. Dristig som jeg er, prøvde jeg meg på trappa, isteden for å ta heisen ned en etasje.. Kom meg vel ned OG opp, men fikk skyhøy puls og så stjerner! Jeg prøvde å få i meg frokost, lunsj og middag idag.. Men ettersom smaksløkene mine har tatt kvelden smaker alt bitter tomatsuppe! Luktesansen derimot fungerer i beste velgående! All mat lukter fantastisk!! Men smaker grusomt!! Dermed foregår det en liten indre kamp om å få i seg denne velduftende og viktig næringen, selv om den ikke kan nytes.. Men må man, så må man!! Jeg vil ha energien tilbake! Nå!! Men jeg må nok bite i det bitre-tomatsuppe-eple, og gi kroppen den tiden den trenger. I mitt hode er jeg ferdig med behandlingen, frisk, fri og klar for å leve et normalt liv igjen! ..men kroppen er desverre så svak og nedbrutt som den aldri har vært før.. Jeg går fortsatt på medisiner mot diverse infeksjoner, det vil bli år med rehabilitering av skulderen, jeg må tilbake på sykehuset på jevnlige kontroller i fem år, så et "normalt" liv blir det nok akkurat ikke.. Det er klart livet vil være annerledes etter å ha hatt kreft og vært igjennom operasjon og cellegift. Det som virkelig har slått meg idag, er at kroppen vil aldri bli slik den var før og det er noe som jeg bare må godta.. Det var en tung tanke å fordøye.. Jeg har lovet meg selv å tenke minst mulig på hvordan kroppen var før disse 8 månedene.. Men iblandt kommer desverre frustrasjonen, savnet og tankene om alt jeg klarte før.. Som jeg aldri kommer til å gjøre eller klare igjen! Det er tøft.. Tapet og savnet! Det er da jeg må riste meg selv og si: DU LEVER OG DU FIKK BEHOLDE ARMEN!!!! Da blir det lettere å takle.. Det setter ting i perspektiv. Hva er viktigst? Å klare mange hang-ups, eller å leve?

Beæret

Første dag med frihet har gått slag i slag. Og nå føles det som om tiden har fått rakettfart igjen! Fikk enda et flagg idag, av mine kjære kusine. Selv om hun har jobb og barn har hun alltid stilt opp med mat og selslap på Radiumhospitalet. Og selv på hennes egen bursdag kommer hun for å gratulere meg. Gratulerer med dagen Anita!! :-)

Rett etter frokost ringte telefonen.. Avisa Nordlys! I vår skrev de en artikkel om meg i Tromsø, om krefttypen og behandlingsforløpet. Effektive som de er, hadde de nå fått med seg det glade budskapet i går! Dermed ble det telefonintervju og bildetaking på ettermiddagen. 

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli intervjuet og tatt bilde av, rett etter endt høydosebehandling.. Mens jeg er på mitt aller svakeste! Men jeg er glad og beæret over at de tar seg tid til det. For budskapet jeg vil formidle er svært viktig! 

Jeg vil dele min historie på godt og vondt. La de som vil, få et innblikk i hvordan det er å gå fra å være ung, sterk og frisk til å bli alvorlig syk kreftpasient. Jeg føler meg mindre alene når jeg får dele erfaringene. Nedturene blir lettere å takle, og oppturene blir enda bedre! 

Man må være sterkt både fysisk og psykisk for å komme seg igjennom noe slikt. Om man er åpen og deler opplevelser er man aldri alene. Å være alene med kreften ville vært for tungt! Jeg er så utrolig takknemlig for all støtte jeg har fått i løpet av denne tiden, både fra kjente og ukjente! At en du aldri har møtt, gråter for deg, er virkelig rørende!! Å vite at det er mange som heier på meg, gir meg styrke og pågangsmot!! Tusen takk til alle som har hjulpet meg igjennom dette på ulike måter! Jeg er evig takknemlig.

Akkurat nå er jeg på pasienthotellet. Føler meg mer som en turist enn en pasient. Det gjør godt for psyken! Beina er svært slitne idag.. Ettersom det har vært en enorm økning i energiforbruk de siste to dagene. Å gå fra å kun ligge i senga i 3 uker, til å gå frem og tilbake og i trapper, kjennes godt på kroppen.. 

Merker jeg er utålmodig på å komme i gang med treninga.. Man skulle tro at etter 8 måneder med tålmodighetstrening, så skulle jeg være den mest tålmodige personen på jord.. Men nei.. Jeg tror man får tildelt en viss mengde tålmodighet fra fødselen av, som brukes opp etterhvert..

Dag 25 - FLAGGDAG

JAAAAAAAH!!!!! Idag ble jeg ferdi med nesten 8 måneders tung kreftbehandling!!! Over 30 dager totalt med ødeleggende og kvalmende cellegift, og over 60 dager totalt i psykisk utfordrende og fysisk smertefullt isolat - ER ENDELIG OVER!!! Nå starter et nytt kapittel i livet: Veien tilbake til hverdagen!! :-D Gleder meg så inderlig!! Tusen takk for all støtte jeg har fått underveis!! <3

Det ble aldri fitness på meg, men jeg har gjennomført den ultimate styrkeprøven istedenfor. Gjennomført den tyngste cellegiftbehandlinga som gis, høydosebehandling med stamcellestøtte, og vunnet gull!!

Fikk fem fine flagg inn på rommet denne formiddagen og tårene trillet! En merkedag resten av livet! Brukte dagen til å dele gladmeldingen med kjente og kjære. Gikk meg en tur ut og litt rundt i gangene på Radiumhospitalet.. Råtungt!! Etter å ha ligget i senga i 3 uker fikk kroppen nesten sjokk! Vondt i slitne knær..

Blodplatene mine er enda for lave til å fjerne kateteret i halsen. Dermed må jeg fortsette med sprøyter i noen dager til. Beregnet hjemreise er tirsdag!! Og pasienthotell fra imorgen!! 

Dag 24 - Den som venter på noe godt.. må vente i evigheter!!

Ingen julaften idag.. Verdiene står bom stille på 0,1! Skal jeg noen gang få slippe ut av dette rommet?!? Siden alt går i saktefilm, fikk jeg en sprøyte idag som skal forhåpentligvis gi immunforsvaret et lite kick! Blir særdeles spennende imorgen.. Ettersom det er bestilt en operasjon til meg på fredag, for å fjerne min utlagte blodåre i halsen! Vil mer en noe annet bli kvitt den ledninga, som ligger å gnisser på kragebeinet!

Superkjedelig dag.. Er konstant sulten, men ingenting smaker som det pleier.. Blir kvalm av alt!! Morsomme serier er ikke lengre morsomme. Å dusje er ikke lengre avslappende, men råtungt og stressende. Er konstant trøtt, men klarer ikke sove. Vil ut herifra, hjem, men får ikke dra. 

Når skal jeg få friheten min tilbake??

Dag 23 - Tikk...... Takk......

Ble ikke flaggdag i dag heller.. Akkurat samme blodprøveresultat som i går.. 0,1. Kjenner det blir tyngre og tyngre å få dagene til å gå.. Timene går saktere og saktere.. Til alle dere som sier at tiden flyr, eller at døgnet ikke har nok timer: PRØV Å LIGGE PÅ ISOLAT I NOEN UKER!!

Vær gla dere har noe å fylle tiden med. Tiden flyr når man har det gøy, ikke sant?! Well guess what?! Isolat er IKKE gøy!!!

Ææhhh.. Ok, tror alle er klar over at jeg er en smule irritert nå, siden jeg har gått på veggen 2-3 ganger allerede!

Tro det eller ei, så var det noen lysglimt på en svært monoton dag. Jeg går ikke lengre på antibiotika!!! Og stativet er koblet fra meg!!! Noe som betyr: ikke mer piping konstant hele døgnet!!! Så god natt!!

Dag 22 - Tålmodighetsprøve: Level 100

Tili opp, blodprøver, frokost, dusj, ut på gangen å ligge i seng bak forheng(!!!!), men rommet ble vasket ned, flere blodprøver, vente spent på prøvesvar og kanskje flagg.. Men NEEEEIDA!!! Fortsatt 0,1 idag!!! What?!?! Nå er det like før det lille jeg har igjen av tålmodighet siden februar, fordufter!!

Juleaften kunne aldri komme raskt nok når man var barn, men den 24 var den alltid der. Nå er julen utsatt på ubestemt tid - Den følelsen!! Du kan ikke vente til du skal ha ferie om to uker, etter en slitsom periode på jobb, men så kommanderer sjefen deg til å jobbe ut i ferien - Den følelsen!! Get it!?!?

Det stakkars eselet fikk aldri tak i gulerota.. Klikk sa det, så havna han på mentalsykehus!

For å tvinge tankene vekk fra virkeligheten ble det et tonn me serier, filmer og bildemimring. Hjalp bra, inntil filmen var slutt og hode slitent.. 

Imorgen er det 1. oktober.. Hadde vært en fin dato å flagge på det, ikke sant? 

Dag 21 - 0,1

Trodde aldri jeg skulle bli så glad for et så lite tall!! Mine små immunforsvarceller eksisterer!! De er i blodet og de øker i antall, sakte men sikkert. De må være 0,3 før jeg får lov å bevege meg utenfor disse veggene. Når blir det da? Imorgen?!? I overmorgen?!? Spennende.. 

Dagen har ellers vært KJEDELIG!!! Sett alt for mange serier, surfet alt for mye på nett, spist masse, drukket masse, vært irritabel og trøtt.. Fordi jeg er ENDA mer lei enn i går!! Rart at alt inventaret her på rommet enda står uskadet.. Men det er en dårlig kombinasjon å ha lave blodplater og være sint.. Venstre hånda er litt blå! Ups..

Mamsen var på et besøk og tok med god mat, før hun vender nesa hjem i morgen. Skulle gjerne vært med, men mine hvite små engler må først danne en armé!

Dag 19 og 20 - Offisielt DRITTLEI!!!

 

Kjenner jeg snart går på veggen! Hode holder på å eksplodere av frustrasjon mens sekundene tikker irriterende sakte avgårde! Utenfor de tre vinduene mine, mine tre tilstedeværende bevis på at virkeligheten fortsatt eksisterer der ute, lever folk sine normale liv. Kjører fram og tilbake, men sola skinner og dag blir til natt.. Og natt til dag.

Mens jeg er innestengt på et rom med seng, do og dusj.. Et fengsel av hvite vegger. Frarøvelse av alt som kalles frihet!! En dom som må sones på ubestemt tid! 

For ingen vet når immunforsvaret mitt kommer tilbake. Ingen vet når jeg får være en del av livet utenfor de tre vinduene igjen.. Bare tiden!

Lite endringer igår og idag.. Bare små, små indikasjoner om at noe er på gang, men mine neutrofile granulocytter er fortsatt på null. Det er de jeg trenger!! Fikk blodplateoverføring igår, siden platene var på 15. Normalt er de et sted mellom 150 - 350.

Halsen er på bedringens vei iallefall. Spiser og drikker uten store smerter nå. Og sover.. Sover så mye jeg klarer.. Da føles d som om tiden går raskere.. 

Dag 17 og 18 - Små steg

Halsen var helt grusom i går! Får ikke til å svelge, så må prøve spytte istede.. Noe som også er svært vondt! Generelt alle bevegelser av munn og hals er vonde. Vondt å snakke, hoste, spise, spesielt drikke, pusse tenner, snu på hode.. Alle ting som må gjøres.. Jaja.. 

Igår var det serier og mammabesøk på menyen igjen, etter blodprøver, dusj og legevisitt. Ingenting nytt med prøveresultatene..

Idag våknet jeg opp kl 0630 etter å ha blitt vekt rundt 17 ganger i natt.. Prøvde telle i halvsvima! Stativet mitt peip og ulte konstant uten grunn, sykepleiere kom inn hele tia, og blæra ble full hele tia siden jeg konstant får intravenøs væske.. Hvem sitter oppe å drikker 1 liter vann om natta?!? Det er det jeg får i meg mens jeg sover.. Men jeg vet jeg må ha det siden jeg ikke klarer drikke selv..

Små, små endringer i blodprøvene idag, som tilsier at immunforsvaret er på vei tilbake!! Sooooon! 

Dag 16 - Same procedure

Antibiotika, våkne når sola står opp, blodprøver, prøve få i meg frokost, dusje, tilbake i senga, antibiotika, se litt serier, mer antibiotika, besøk av mamma, prøve få ned mer mat, antibiotika, serier, gjøre meg klar for å sove, antibiotika, månemannen titter frem, antibiotika.. Zzz.. Mer antibiotika! 

Og sånn går nu dagan. Ikke en livsstil jeg klarer å holde ut med særlig lenge.. For dere som ikke vet hva bildet viser, så er det en alarmsnor som jeg trekker i når jeg trenger hjelp! ..andre gangen den ikke tåler tålmodigheten min gitt..

Halsen er en tanke mer sår enn i går. Klarer ikke drikke vann.. Klarer å spise.. Merkelig! 

Blodverdiene er fortsatt på null.. Blodplatene synker igjen, men blodprosenten var en smule høyere.. OG.. Det murrer litt i korsryggen.. Hmm.. Jeg har en god følelse! 

Dag 14 og 15 - Ventetiden

I går var jeg sliten og trøtt.. Det var første dagen i null. Altså med null immunforsvar.. Blodprosenten og blodplatene var også lave, så måtte ha både blod- og blodplateoverføring. Blod gikk greit, men ikke blodplater.. Fikk en voldsom redaksjon! Kroppen begynte å KLØ noe fryktelig og så ut som jeg hadde fått vannkopper. Og den maten jeg fikk ned, kom desverre opp.. 

Idag er jeg fortsatt i null. Kommer til å være slik en stund.. Det store spørsmålet er HVOR LENGE?! Hvor lenge er det til immunforsvaret begynner å krable seg oppover igjen, til sykepleierne kommer inn med det norske flagge og til jeg får friheten tilbake igjen!! 3 dager? 5? 10? Tiden vil vise..

Halsen er litt mer sår idag, men klarer fortsatt spise litt.. To gang om dagen er bedre enn ingenting. Vil unngå intravenøs næring så lenge jeg kan..

Hatt et lite besøk av mamsen! Det var godt å se et kjent fjes igjen!! Litt morskjærlighet fikser det meste! <3 Blir raskt sliten i kropp og hode, så prøver sove mest mulig disse dagene!

Snart er jeg sterkere tilbake enn noen sinne! Både fysisk og psykisk!!

Dag 13 - Irritert

Skrøyt på meg litt for mye igår.. Brakk meg når jeg pusset tennene og vrengte magesekken!! Faen!! Magesyra etas rått i magen etterpå og utover natta! Fikk hilse litt på den grønne galla en gang på natta også.. Ble lite søvn pga det, og i tillegg blir jeg vekt hele tiden av termometer i øre, blodtrykksmåling, piping fra pumpa, mer antibiotika.. Er så sykt lei!!! Vil bare sove I FREEED!!!

Lite søvn, sår munn, konstant dospringing og en sviende, kvalm mage, resulterte i et lettere irritabel Margrethe idag! Ville bare være i fred! Men neeeeida.. 

Dag 12 - Miljøforandring

Nå er blodverdiene nesten helt skrapet. Det ble dermed rombytte til et strengere isolatrom. Måtte putte i poser det jeg ville ha med inn, og gi det til sykepleierne for spriting. Så måtte jeg tasse litt i gangen i sykeskjorte, truse og sandaler.. Hihi.. Befriende! ..så avkledning i gangen på det nye rommet og rett i dusjen! 

Har et fint og stille rom med flott utsikt! 

Sluttet med en medisin idag og bynt med to nye.. Slutta med den blodfortynnende sprøyta som svir groteskt mye, jippi!! Og bynt med Somac pga intens svie i magen og spiserøret pga dålige slimhinner.

Tannkjøttet begynner også og gjøre vondt nå, men tross munnsmerter nøt jeg et utmerket måltid med grove scones og tomatsuppe(!!). Himla så godt!!



Dag 11 - Utålmodig?!


Venting, venting.. Vente faktisk på å komme i null i blodverdiene, slik at jeg kan begynne klarer opp igjen! Men verdiene var fortsatt ikke null idag.. Mer vondt i kroppen derimot! 

Det kjennes ut som mandlene jeg ikke har, er kjempehovne. Jeg klarer ikke svelge tabletter, sliter med å drikke vann og det svir konstant i magesekken og tarmene! Svært ubehagelig!! 

Kom meg kun ut av senga for en dusj idag.. Var mer slitsomt enn en fornøyelse. Tenkte jeg skulle pusse tenne i samme slengen, men det gikk dårlig.. Endte med at jeg brakk meg så mye at jeg fikk blodsmak i munnen!! Det skal ikke være enkelt nei..

Det som holder meg gående er alt jeg gleder meg til, alle de gode dagene som kommer og drømmene! 

En klok dame sa til meg før høydosen at det er veldig bra om jeg blir skikkelig dårlig!! Det betyr nemlig at cellegiften fungerer som den skal! Det hjalp og høre! 

 

 

PS: Tusen hjertelig takk for alle lykkeønskninger jeg har mottatt her på bloggen! Det varmer i et slitent hjerte å lese hyggelige hilsninger fra kjente og ukjente. Spesielt når dagene blir lange på isolatrommet jeg snart blir innestengt på.

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » April 2014 » Februar 2014
Margrethe Myhre

Margrethe Myhre

29, Lenvik

Personlig Trener fra Nord-Norge. Fikk livet snudd på hode 19.2.2013, da jeg fikk diagnosen beinkreft i høyre skulderblad. Etter lang og tung behandling, vant jeg kampen den 3.10.2013, med et skulderblad mindre. Nå starter veien tilbake til hverdagen!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits